Det gåtefulle folket

Hun kjenner at det nærmer seg
Hodet er varmt og kroppen brennende.
Han åpner øynene, ser bare henne.
Alt foran har gjort det slik
Fra den første berøring og fram til akkurat dette øyeblikket.

Han forstår det hun ikke forstår
han kjenner henne godt nå
Vet akkurat hvordan han skal gjøre
selv om ingenting er likt

Hun ser det han ikke ser
Hun vet så godt hva som er viktig
Hvor hun skal lete, finne
selv om det enda er mye uoppdaget

Hvor kommer den fra?
Denne kunnskapen de har om hverandre?

Det er faktene hennes tenker han. Uttrykket i øynene, munnens dragning, kroppens stilling.
Det er bevegelsene hans tenker hun. Det myke, varmen, kjærligheten og tryggheten.

Men så er hverdagen der.
Sluker dem med alt det praktiske, og de forsvinner igjen for hverandre.
Helt til neste gang de møtes akkurat der, i den stemningen

27 timer

Han gir henne alt
Hun tar imot med smil
Nakne, med ikke redde
Stille, men ikke uten ord

De leter og finner

Bilder brent fast på netthinnen
Minner for alltid, de to

Lykken er...

En katt

En skokk med unger

To kopper

TAKK

Usikker

Ringer telefonen tro?
Har hun noe liv etter den samtalen?
Finnes det noe å glede seg over, glede seg til?
Kan det deles og fortelles, lyttes luktes og elskes?

Hva om?

Hun tenker ikke lenger på fremtiden.
Nåtiden er den hun er i.
I morgen kan alt være over.
Hun angrer

Bare de to

Hennes elskede er så vakker.
Han forfører uten å vite det selv, og han får henne til å le så tårene triller.
Hun smiler hele tiden når de elsker. Han ser det og bobler nesten over av lykke.
Hun sovner nesten alltid når de ser film. Da ligger hun i fanget hans og kjenner deilige fingrene gli gjennom håret. Hun går slettes ikke glipp av noe.

Når han er sint blir hun også sint, og etterpå er de begge lei seg.
Han tørker tårene hennes, hun finner ikke hans. Han har gjemt dem inne i seg, men det hender de kommer når hun har reist.

Når han ligger på siden og hun kysser ryggen hans, husker han ikke noe vondt.
Når de lager mat, kommer han alltid smygende med armene sine rundt livet hennes.
Han stikker nesen sin inn i håret hennes og snuser henne inn.
Hun elsker det!
Når han rydder og varter henne opp sitter hun i sofaen og nyter synet av bevegelsene hans.
Han smiler når hun synger.

Det er bare de to, det finnes ikke flere. Ingen banker på, ingen ringer, ingen sier hei og ingen ser dem. De er nesten hemmelige.

Naken

Så utrolig flott! Adjektivenen står i kø i hodet. Snill, omtenksom, nøyaktig, ryddig og ordentlig. Morsom, interessert, kjærlig, omsorgsfull, engasjert og rolig.

Jeg blir rolig. Så trygg på en måte, på meg selv. Jeg har på den beste utslitte kosegenseren min. Og favoritt kosebuksen min. Jeg trenger ikke prestere. Bare være meg.

Selv om meg også er: full jobb, stærsj og glamor om det er påkrevd, er det på en befriende måte jeg bare kan være helt trygg på at her blir jeg sett og verdsatt, helt nakent. Det spiller ingen rolle hva jeg har på, hvordan jeg formulerer meg eller ter meg.

Jeg tenker ofte på hvor mange roller jeg spiller i løpet av en dag. Det er ikke lett og definere hvem som er den riktige meg, for de går så i hverandre.

Når jeg står opp om morgenen hvem er jeg da?

Når jeg vekker barnet mitt og smører matpakke, er jeg meg da?

Når jeg løper rundt på jobb, organiserer, trøster, smeller eller ler, er det meg?

I møte med sjefer, eller nyansatte, når ordflommen av faguttrykk, planer, lover, hjemler spyttes ut av munnen min, er det den riktige meg?

Når jeg kommer hjem og ikke orker lage middag. Kjefter på barnet mitt for rot, kommanderer om ditt og datt, ligger på sofaen og glaner i taket, er det meg?

Når jeg lager god middag tenner lys for barnet mitt og meg, prater rolig og ler sammen med han, er det meg?

Eller på lørdagskvelden, når jeg pynter meg til fest, når jeg blir full, når jeg gråter, når jeg ler er jeg fortsatt meg?

Alt dette er jo meg egentlig, og det har jeg ikke noen problemer med å forstå, men når jeg kommer hit, da er jeg den jeg vil være.

Men dette er jo en selvmotsigelse…? Jeg retter til at da er jeg den jeg elsker å være. Hvorfor blir jeg det akkurat her?

Fordi det er ærlig.

Fordi det ikke er påtatt.

Fordi det ikke er ”lært”

Fordi det kommer fra dypet, det innerste. Behovet for å bli sett og bekreftet oppfylles her, rett foran nesen på meg. Jeg tar, og kjenner på det. Behovet for å gi, gi, gi tilfredsstiller jeg her. Om man ikke får gi, om man ikke har noen å gi av seg selv til, hvem er man da?

Om ingen vil ta imot det du tilbyr da blir du ingen!

”Så takk skal du ha, kjære gud, eller kim du nå va? Du så fant opp dei finaste ting.” (Øyvind Staveland)

Et ønske

Hun hadde bare et ønske.
Hun ville han skulle være glad.

Glad for å se henne. Glad for å kjenne henne.
Holde henne.
Klemme henne.
Kysse, føle, smake, ta vare på henne.

Han hadde de samme ønskene, men de sa det ikke til hverandre.