Nyheter igjen

Min vakre lillesøster har meldt at hun ankommer meg i oktober. Det skal bli flott. Hun er en gledesspreder med skikkelig ståpå humør. For uten å være lærer er hun også treningsnarkoman, mor til to små og en stor, husarbeider til tusen og en sunn matlager! Det kan jeg trenge merker jeg :)
Men nå er hun nok litt redusert stakkar, for for tiden befinner hun seg ofte liggende rundt doskåla med kvalmen helt oppe i drøvelen. Ja, hun er gravid igjen og vi er glade og redde. Det gikk jo ikke bra sist gang og det var så tøft for henne. Jeg ble så glad da hun fortalte at hun var gravid igjen og lykken kunne kjennes helt ut i tærne da hun sa at det var to!! :) Tenk TO! Da blir det nok travelt og hun er så langt borte fra resten av familien sin her nede på østlandet :(

Det skal bli deilig å få pusle litt rundt henne nå. Kom å få kos du lillesøs... vi er så glade i deg!

1 åringen kommer

Jeg kjente en gjeng med 1 åringer. De kom her i fjor med hele sin kropp, og med alt de kunne. De hadde smokker og kluter, vogner og bleier. De kom med hår og uten. En hadde oppstoppernese, en hadde smilehull. Alle hadde de engstelige foreldre som lurte felt på hvordan dette skulle gå.

Hvordan kan dere vite hva barnet mitt trenger? Hvordan kan dere trøste og gi omsorg for så mange små? Tuva skulle rugges i søvn, Petter trengte bare å legges. Silje skulle ha sutt og bamse, mens Teodor brukte totten. Informasjonen og spørsmål kom som mitraljøse skudd. Vi noterte det vi hørte, noe på papir og noe i hodet. Litt i magen og litt på erfaring. Knaggene hentes frem og refleksjonen startet.

Foreldre og barn dekket gulvflaten. Noen barn tok vaklende skitt helt bort til den lille sklia. Andre satt tause på pappas kne og bare tittet på alle de andre. Døren ut til det store kjøkkenet var stengt. Det var bare oss her inne i den lille verden hvor barna bare var 1-2 år.

Etter et par dager gikk foreldrene. De skulle på jobb eller skole. De ba oss innstendig om å ringe om det "var noe" og jeg kunne se et par som felte noen tårer. Jeg prøvde å trøste, sa jeg forsto at dette var vondt. Spesielt for de foreldre hvis barn gråt når de gikk.

Om de hadde vært fluer kunne de sittet på veggen. Observert hvordan barna deres hadde mange språk. At de gjennom sin 1 årige kompetanse i å leve kunne peke, og gjøre bruk av ulike lyder. De kunne danse og male med fingrene. De gråt og de lo. De ble forskrekket når koppen deiset i gulvet, og de lo når sidemannen klappet i hendene. Alt dette vet foreldre om sine barn mens vi måtte lære på nytt hver enkelt å kjenne. 1 åringen visste at vi ikke var mamma, han merket at vi forsto annerledes en de han tidligere hadde kjent. Vi tilpasset hverandre. Ingen av oss er så gode som mor og far eller de andre nære.

Men i timene hos oss var vi gode nok der og da. Det er bare i barnehagen gleden over hoderisting kan toppe dagen: Frøken Tuva ristet innstendig på hodet, det så Teodor og ristet han også. 9 småbarn satt på tripp-trapp stolene sine med små brødskiver på tallerkenen og ristet på hodet. Sånt blir det latter av og latter vil ha mer.

Gjennom dagene ble vi kjent. Kjent med små mennesker som gav tegn på forskjellige måter.

Gledeshylet når pappa dukket opp kl. 16 kan ikke misforstås. HAN HAR KOMMET!! Klemmen og ofte gråten over at pappa endelig var såå nære er det bare foreldrene som kjenner.

Denne 1 åringen, kom til barnehagen hver eneste dag. Med regntøy og gummistøvler i shorts og solhatt. Noen dager var han i toppform, andre dager ikke i fult så toppform, men alle dager kom han med full styrke, med hele seg, med sine hundre språk og tok meg med storm.

I dag er de 2, og hilser på de nye. De smiler og tar de i handa. Leier de forsiktig bort til den lille sklia. Viser de puttekassa som de kjenner så godt. Nervøse foreldre sitter på gulvet og ser på barna sine. Jeg noterer meg hva de sier. Trøster og nikker og tenker at jeg i år igjen skal grunne mye over hva jeg kan gjøre for disse at disse små menneskene skal ha det så bra som de kan her hos oss...

Tiden går ikke, den kommer...

Jeg har en plan for resten av året, og den er sånn:

• Virksomhetsplan
• Årsplan
• Lede veiledninger i nettverk
• Holde SU møte
• Holde foreldremøte
• Skrive to oppgaver
• Lukke avvik fra El tilsyn
• Handle tre kjøkken
• Organisere maling av en hel barnehage innvendig
• Avlegge eksamen i Endringsledelse
• Lede personalmøter
• Lede plandager
• Samarbeide med kollegaer
• Utføre godt lederskap

Innimellom dette har jeg et liv som kalles FRITID

• Pleie mor-barn forhold
• Være en god kjæreste
• Stille opp som datter
• Være der for venner

Så kommer pliktene

• Rydde
• Vaske
• Lage mat
• Hjelpe med lekser
• Klippe gress
• Måke snø
  

Hva kan man da gjøre som er fint?

• Lese
• Se film
• Gå ut og spise
• Elske
• Pynte seg
• Danse
• Spille piano
• Lage fest
• Skumbade
  
• Tenne lys
  

Man skulle vært en Kinesisk damemunk :)

Løp

Jeg skulle så gjerne trent.

Jeg skulle løpt langt.
Løpt av meg alt som opptar mitt hode.
Svettet det ut.
Pustet det ut.
Dusjet det av.
Tørket det bort.

Lukket opp døra, sluppet ut dampen.
Tatt på meg rent.
Startet på nytt.

Hva skulle jeg da ha gjort? Hvem hadde jeg da blitt?
Jeg kjenner jo bare meg og kan ikke se for meg noe annet egentlig.
Nei, jeg blir sittende i sofaen i kveld også jeg :)

Med sauer som underholdning :)

Så har fjols kommet seg ned fra fjells og oppsummering gjenstår. Late dager ble det for kropp og helse, ikke så bra. Men for hodet ble det stor aktivitet. Ingen tenker så mye sammen som AG og meg. Resultatene av samtalene, og filosoferingen rundt kan ennå ikke sees. Men jeg tror og håper det gir resultater. AG jobber nemlig på vennefronten som på arbeidsfronten, med veiledning. Hun stiller sine spørsmål så en annen må tenke og finne løsninger. Og nå som hun blir min sjef, kommer hun til å tvinge meg til handling også :D

Vi har nemlig i noen år nå vært kolleger. Hennes siste aktivitet var å søke en jobb i administrasjonen i vår sektor. Den fikk hun selvfølgelig, og da blir det forandringer i forholdet. Jeg vet at hun er den rette for jobben, derfor er jeg glad. Men jeg var/er redd vi mister noe også...

Forventningene fra oss selv er av vi skal skille jobb og fritid. Det høres vel greit ut, bare det at vi på fritiden snakker voldsomt mye jobb. En engasjert pedagog har aldri fri :D

Vel.. status er oppgjort. Vi avslutter noe og starter noe nytt. Litt skummelt men det går nok bra :)
Sauer ER iallfall ålreite dyr selv om de bjeller om natten....

Skummelt

Jeg går for tiden i fysioterapi. Det er jo i og for seg ikke noe spes med det, og heller ikke spesielt ok at jeg trenger det. Uansett, ryggen er ikke helt som den bør for tiden. Og mens man venter på diverse CT, MR osv. lindrer en flott dame, to ganger i uken, plagene mine med forskjellige teknikker.

Det er i korsryggen og hoftene det sitter. Så der går hun til med et lite apparat som stråler ut varme og sikkert noe annet bra. Så masserer hun litt, og jeg går deretter i et par apparater som skal styrke musklene rundt dette området. Helt greit selv om det er et sørgelig syn hva antall kilo jeg karer å bevege opp og ned.

En annen artig ting jeg gjør der er å ligge på en benk med beina i to løkker og et bredt belte rundt baken. Så senker hun benken til jeg henger i luften med bare skuldre og hodet i underlaget. Der blir jeg hengende og sveve en stund. Ryggen strekkes ut og jeg kan kjenne jeg blir lengre :)

En dag sier hun at jeg må slappe ordentlig av når jeg ligger der. Hun sier hun kan se at jeg spenner meg. Begynn i tærne sier hun, tenk at alle deler av kroppen skal slappe av. Ok, jeg begynner, og etterhvert som jeg fokuserer på å slappe av kommer tårene. De begynner bare å renne i strie strømmer nedover ansiktet mitt og inn i ørene!! Ja vel, dette kan gå, det er ingen andre akkurat i det området av lokalet, men så begynner jeg og hulke og da var det slutt.

Jeg tenker vel egentlig bare Hjelp! Hva er det som skjer? Jeg vil ikke gråte, ikke her! Og når jeg prøver å stoppe det kjenner jeg at kroppen spenner seg som en bue.

Vi er underlige vi mennesker tenker jeg. Og lurer på når jeg skal slippe kontrollen og bare få det ut. Hva det er vet jeg ikke, men det er helt klart noe skikkelig skummelt...

Så trist

Jeg fikk en så trist melding her om dagen.
Det lille barnet som vi gledet oss til skulle komme, kommer ikke likevel.
Det som er så vanlig, som skjer hver eneste dag, flere ganger i døgnet, blir nå disse ulykkelige menneskers uvirkelige hverdag.

Ja da vi vet det var et foster. Men inne i hodet til en vordene mor er det et barn uansett. Tankene er allerede tenkt
Er det en gutt eller en jente?
Er det friskt?
Hva skal det hete?
Vi må male barnerommet..
Vi må kjøpe ny vogn..
Alle de fine klærne man kan titte på mens man venter.
Bøker blir lest..

Når et barn blir født og er den største gleden på jord, spiller det ingen rolle hvor mange barn som blir født daglig. Ditt er et underverk uansett.

Like som gleden er ved en fødsel er sorgen ved en abort. Den skal man ikke kimse av.
Nei ta deg tid min kjære søster, kjenn på følelsene og behovene dine nå.

Jeg er så glad i deg.

Sjefen over alle sjefer

Nå skjer det ting jeg bare må prøve å få en oversikt over. Derfor denne tekst.
Jeg har (hadde) en sjef, som har en sjef som har en sjef som er sjef for alle.

1 Alles sjef
2 Manges sjef
3 Noens sjef

(Disse jobber i samme hus, sammen med flere.)

4 Få sin sjef (meg)
(Jeg jobber fysisk langt borte fra deres hus)
5 Bitte litt sjef
6 vanlig folk :)

Ha ha... det ble jo herlig :) Men sånn er det faktisk. Nå skal dere høre. 2 og 3 ble forelsket i hverandre. Først var det hemmelig, men så måtte det jo ut, de samarbeidet nært på jobb så det ble jo litt synlig etterhvert. For oss som er på nivå 4 (det er 5 av oss) ble dette vanskelig. For om nr 3 ikke gjorde jobben sin skikkelig var det vanskelig for oss og gå til 2 for 2 var jo kjæreste med 3! Da bestemte 1 at 3 skulle flyttes fysisk, men ha samme jobb, og 3 skulle jobbe med 1 som sjef. Joda teorien høres under tvil grei ut, men det fungerte utrolig dårlig.

Så en dag.. et år etter de oppdaget hverandre ca. ble det slutt!! Ojj det hadde ikke sjef 1 sett for seg tror jeg, får nå ble det plutselig umulig og ha 2 og 3 i samme seksjon....!!! Ikke nok med det men 3 måtte bort, helt bort faktisk og ligger nå under en stein et sted og sliter!!

Det er mye mer her altså, og 3 har en del å svare for sånn jobbmessig. Poenget er bare at så lenge 2 og 3 var kjærester var det ingen som turte å si noen ting. Så fort forholdet var avsluttet kom alle udugeligheter rundt 3 opp og da var det ut på dagen!! Vi snakker om voksne mennesker. Mennesker med høy og lang utdannelse. Mennesker som sier til meg at jeg må være klar og tydelig, bruke min styringsrett, vite og vise hvor skapet skal stå, OG ta hensyn til de menneskelige aspekter selvfølgelig. Joa, "go'dag mann økseskaft"

Og jeg som trodde sjefen over alle sjefer var Asgeir!!

En uendelig sorg

Man vet ingenting før det er over.
Ingenting.
Hvite blomster og et kort kjører med meg opp skogsveien.
Hvordan er det mulig å leve etter et miste av sin kjæreste.
Man har ikke nok barn selv om man har tre igjen. Man har alltid ett for lite.
Huset er mørkt men lyst. Stearinlys overalt. Familien sitter samlet, snakker lett, snakker trist. Telefonen ringer, " å så dere kommer ikke med henne i dag? Det var ille. Over helgen? åja..."
Hulk høres fra kjøkkenet. Den store mannen bryter sammen i gråt. Jeg sier jeg må gå, klemmer hvite våte kinn og er ute av døren. Sitter i bilen, ser meg tilbake. Lykter overalt, levende lys.
Men hun er død.

Usikker

Ringer telefonen tro?
Har hun noe liv etter den samtalen?
Finnes det noe å glede seg over, glede seg til?
Kan det deles og fortelles, lyttes luktes og elskes?

Hva om?

Hun tenker ikke lenger på fremtiden.
Nåtiden er den hun er i.
I morgen kan alt være over.
Hun angrer

Se framover

Tid for oppsummering for mange. Tid for å se framover for andre. Hva kan 2008 bringe?
Mye kan skje.

• Renten kan gå enda mer opp feks. Fikk brev fra banken i dag, hvilket nummer i rekken av renteøkninger har jeg sluttet å telle.
• Bensinen kan med stor sannsynlighet bli høyere, jeg går for 13 kr!
• Lønnen kan sikkert holde seg på samme nivå. Ingen grunn til økning i de kvinnedominerte yrkene, er det vel?
• Strømprisen bør med fordel økes, for det pleier den jo å gjøre på vintersiden.

Penger, penger, penger. Ja, men det er jo det man lever av, er det ikke? Men når det ser så svart ut må jeg finne noe positivt andre steder. Skal vi se....
Nei, jeg kommer ikke på noe.

Eller jo!

• Jeg kan få beholde jobben min.
• Helsen kan holde seg.
  
• Venner kan bli.
  
• Det kan bil en varm sommer.

Det er skremmende å se at det er de øverste punktene som er sikrest! HJELP

Dagens

Morgenen er god. Sol og klart ute, ved i ovn, pode som sover og mor som drikker kaffe. Snart starter dagen for fult.

Høytiden nærmer seg med stormskritt og jeg gleder meg. Men tiden fram til den rolige uken blir for meg som for resten av befolkningen, travel! Ikke at jeg skal vaske tak og vegger, men det skal jo tross alt ryddes og vaskes sånn normalt, og bare det er et kapittel for seg her hos meg. At to mennesker kan rote så enormt uten å rydde det bort etter seg sånn med en gang, er et mysterium! Og når datter kommer hjem fra hybel og vil bake, samt at søster fra det blide vestland kommer på besøk for og kose seg, må storesøster ta i ganske kraftig.

Det hender jeg tenker: Takk og pris for besøk, så får jeg røsket opp i ting :)

Juleønsket for meg dette året må bli: et nytt mye mindre hus, med færre rom å rote i. Ikke fult så mange vinduer å pusse og ikke så mange utelyspærer å skifte! :)

Naken

Så utrolig flott! Adjektivenen står i kø i hodet. Snill, omtenksom, nøyaktig, ryddig og ordentlig. Morsom, interessert, kjærlig, omsorgsfull, engasjert og rolig.

Jeg blir rolig. Så trygg på en måte, på meg selv. Jeg har på den beste utslitte kosegenseren min. Og favoritt kosebuksen min. Jeg trenger ikke prestere. Bare være meg.

Selv om meg også er: full jobb, stærsj og glamor om det er påkrevd, er det på en befriende måte jeg bare kan være helt trygg på at her blir jeg sett og verdsatt, helt nakent. Det spiller ingen rolle hva jeg har på, hvordan jeg formulerer meg eller ter meg.

Jeg tenker ofte på hvor mange roller jeg spiller i løpet av en dag. Det er ikke lett og definere hvem som er den riktige meg, for de går så i hverandre.

Når jeg står opp om morgenen hvem er jeg da?

Når jeg vekker barnet mitt og smører matpakke, er jeg meg da?

Når jeg løper rundt på jobb, organiserer, trøster, smeller eller ler, er det meg?

I møte med sjefer, eller nyansatte, når ordflommen av faguttrykk, planer, lover, hjemler spyttes ut av munnen min, er det den riktige meg?

Når jeg kommer hjem og ikke orker lage middag. Kjefter på barnet mitt for rot, kommanderer om ditt og datt, ligger på sofaen og glaner i taket, er det meg?

Når jeg lager god middag tenner lys for barnet mitt og meg, prater rolig og ler sammen med han, er det meg?

Eller på lørdagskvelden, når jeg pynter meg til fest, når jeg blir full, når jeg gråter, når jeg ler er jeg fortsatt meg?

Alt dette er jo meg egentlig, og det har jeg ikke noen problemer med å forstå, men når jeg kommer hit, da er jeg den jeg vil være.

Men dette er jo en selvmotsigelse…? Jeg retter til at da er jeg den jeg elsker å være. Hvorfor blir jeg det akkurat her?

Fordi det er ærlig.

Fordi det ikke er påtatt.

Fordi det ikke er ”lært”

Fordi det kommer fra dypet, det innerste. Behovet for å bli sett og bekreftet oppfylles her, rett foran nesen på meg. Jeg tar, og kjenner på det. Behovet for å gi, gi, gi tilfredsstiller jeg her. Om man ikke får gi, om man ikke har noen å gi av seg selv til, hvem er man da?

Om ingen vil ta imot det du tilbyr da blir du ingen!

”Så takk skal du ha, kjære gud, eller kim du nå va? Du så fant opp dei finaste ting.” (Øyvind Staveland)

Ønsker for helgen

Fredag: Glad og fornøyd etter en flott dag på jobb! En armkrok full av gode samtaler og kjærtegn.

Lørdag formiddag: En lang og lat morgen, varm trang dusj, og kaffe etterpå.
Lørdag kveld: Lang kjole og høye sko sammen med venner og champagneglass i begge hender :)

Søndag hele dagen: Sen morgen, fyr i ovnen, te, lett hodepine, bok, telefon og en god gutt som kommer storfornøyd fra pappan sin :)

Jeg gleder meg

Hei, går det greit eller?

I helgen var jeg på fest. En artig fest forsåvidt, med god mat og 30 gjester. Vi skålte og hyllet bursdagsbarnet, det var et par artige innslag laget av nære venner også, lo godt flere ganger jeg. Men på en merkelig måte var det bare utenpå. Man tar ikke med seg tungsinn i en bursdag. Man tar det ikke med seg andre steder heller forsåvidt. Ikke på jobb, ikke så ungene ser det, ofte ikke en gang når man er to med en nær venn. Livet skal være enkelt. Alle vet at det er det slettes ikke, men det skal se slik ut, skal det ikke....

Det var mange på festen jeg ikke hadde sett på en stund. Fraser som,
-ja jeg skulle ha ringt.
-jeg skulle ha tatt meg en tur.
-har tenkt på det mange ganger. Videre fraser som:
-du kunne jo komme en tur du også da. Og,
-ja,det er jo så travelt.

"Hvordan har du det da?" "Jo da, det går sin gang det vet du, tar en dag av gangen," og så videre. Føltes til tider som den reklamen "les og få noe å snakk om" fra Dagbladet.
Det er jo sjelden noen vil vite hvordan du egentlig har det. Det blir FOR mye liksom. Det kan komme til å involvere deg, slik at du må gjøre noe for denne personen som du egentlig ikke har plass til.

Det kan kommer fram betroelser som gjør at du kjenner deg igjen også, så må du forholde deg til ditt eget vanskelige liv selv om du har prøvd å la være.

Vel, festen var ok, ble akkurat passe i form, danset både alene og to og to sammen. Hjalp ei som hadde tatt for mye "møllers tran" tror jeg. Gikk ut for litt frisk luft (og en røyk) En der var helt sikker på at han hadde snakket med meg før, jeg var helt sikker på at det hadde IKKE jeg. Klokka ble taxi tid og sengen var bedre enn vanlig....

Et ønske

Hun hadde bare et ønske.
Hun ville han skulle være glad.

Glad for å se henne. Glad for å kjenne henne.
Holde henne.
Klemme henne.
Kysse, føle, smake, ta vare på henne.

Han hadde de samme ønskene, men de sa det ikke til hverandre.

Jeg undres

Livet er en berg og dalbane sies det. Det ene øyeblikket kjenner man det gå oppover, og så, GABOOM! ned. Dette tror jeg ikke jeg er enig i. Men om det er slik lurer jeg på om det er mulig å unngå dette på noen måte?

Personlig liker jeg ikke berg og dalbaner i det hele tatt. Oppover burde være greit, det går stille og det kiler i magen. MEN kilingen er ekkel på en måte fordi jeg vet hva som kommer så fort jeg har nådd toppen. I det vognen har nådd topppunktet gjør det bare vondt. Derfor har jeg kjørt berg og dalbane bare en gang i mitt liv og siden skydd det som pesten.

Det som er med livet er at man jo forventer å være der opp på toppen en stund liksom. Fortsette å sveve på en måte. Det kiler ikke ekkelt i magen på turen oppover fordi man tror ikke det kommer en sånn styrt.

Noen ganger får man være der oppe lenge. Oftest merker man ikke at man er på nedovertur en gang før man er helt nede liksom. Men da går det heller ikke så fort oppover igjen. Sakte klatrer man ved egen hjelp oppover. Man sitter slettes ikke i en vogn og bare slapper av, og blir trukket opp av andre.

De "turene" i livet som er mer like en dalbane, hvor smellet kommer plutselig er det kanskje når "lykken" kommer lettkjøpt? Når den bare dukker opp helt uventet kanskje og tar deg med storm. Kan hende... "Ta med storm" er jo et annet ordspill som man godt kan dvele ved. Høres berusende ut, men kan umulig være det, siden en storm er så ødeleggende.

Hva lurer man ikke på en onsdag ettermiddag.. :)

Jeg vet hva det er

Tomheten.
Den melder seg innimellom, som nå.
Kan den unngås?
Neppe
Eller kanskje?
Om jeg gjorde noe med det, men det gjør jeg jo ikke.
Ikke akkurat nå.

Jeg vet det er lengselen.

Å være i virkeligheten

Tiden leger alle sår.. det tror jeg også egentlig. Nå er det 1 år og 4 mnd. siden jeg gikk rundt og blødde fra store åpne sår. Nå er det en tykk skorpe på. Hva har skjedd i gro prosessen? Vel det gror enda, er ikke ferdig med det, og et arr vil det alltid finnes, men jeg er langt på vei.

En ting jeg tror jeg har gjort riktig er å holde såret åpent. Det har fått veske, verke, gro og blitt åpnet igjen. Stadig litt mindre, men allikevel. Sterke modige voksne har jeg hatt rundt meg, og "små" redde mennesker har jeg måttet være sterk for. Begge deler har gjort meg godt i alt dette.

Det er så fint å sitte her i dag og kunne skrive om dette. Oppsummere så langt liksom. Hadde jeg satt opp en progresjon plan på dette, hadde den nesten sett ut som virkeligheten ble tror jeg. Mulig jeg hadde en også..... bare ikke skriftlig. Selv om det har vært tøft og jeg innimellom trodde jeg skulle gå fra forstanden i håpløshet, sorg og sinne, har jeg liksom tatt bevisste skritt videre.

Men jeg har hatt så mye å være glad for, og sååå mye å miste at jeg måtte holde på forstanden. Jeg fatter ikke hvor vi mennesker henter styrke fra. Overlevelsesinstinktet er så stort kanskje spesielt fordi man har mennesker rundt seg som man er så glade i. Som man vet trenger en. Kan det være derfor? Hva skulle skjedd med mine etterkommere om jeg ikke hadde klart å klore meg fast i virkeligheten?

Jeg er ikke unik på noen måte. Er ikke uerstattelig som person verken som medarbeider, nabo eller venn. Ikke som kone eller kjæreste heller. De fleste av oss kan byttes ut og blir, om ikke glemt, så ganske difuse etter en tid. Men jeg er helt unik som datter for mine foreldre og som mor for mine barn. Uerstattelig også for søsken og besteforeldre.Vi snakker om kjøtt og blod.

Heldigvis finnes det noen mennesker som blir ved en uansett. Som ikke viker for det som skremmer. Jeg ønsker å være et slikt menneske.

Så slo jeg i bordet!

Eller nei, jeg gjorde ikke det. For alt løser seg for snille jenter!
Lærte jeg det da jeg var liten?? Håper ikke jeg lever som jeg lærte iallfall!
Uansett, det løste seg, men ikke for at jeg ble sint eller for at jeg var snill.
Her er det bare kløkt og vidd som gjelder! :)

Nå skal det sies at det ikke var meg som bar denne kløkten og viten, men ei som jobber hos oss. Hun skulle reise på ferie, til syden. Jeg sa ha det fint, kos deg masse og så håper jeg du kommer tilbake til orden i rekkene :)
Da jeg åpnet mailen dagen etter fant jeg følgende meld: "Jeg har en idé! Fikk den i dusjen før vi reiste!" Så kom ideen, og jeg så når den var sendt. Jenta rakk vel nesten ikke flyet pga denne ideen! MEN den var gullkantet!!

Sånn er livet mitt, den ene dagen litt gråblå, og den andre som gull :)