Det underlige livet

I dag var han her. Han hadde noe praktisk han måtte ordne med meg. Vi satt på verandaen, det var et fantastisk vær. For første gang dette året spurte han meg hvordan jeg hadde det. Jeg begynte å gråte! Det var helt surrealistisk. Plutselig begynte han å be om unnskyldning for de siste månedene. Prøvde å forklare hvorfor han hadde vært som han hadde. Han strøk meg på kinnet og tørket tårene mine. Jeg spurte om han var lykkelig nå? Han svarte at det var han, med kun en strek. Jeg tok meg sammen og vi pratet om barna, om vennene våre, om sommerplaner og hva som skjer i familiene våre. Kan det være mulig? Mulig at vi kan få dette til å fungere? Være venner, ta vare på hverandre og det vi fortsatt har felles? Det er lettere å være sint. Mer befriende på en måte. Lettere når han er dum. Når han er snill husker jeg så mye.... det er ikke godt selv om minnene er gode. Det gjør bare vondt. Men jeg tør å være i det vonde, jeg tør å kjenne på savnet. Savnet av familielivet, en slags trygghet....som burde vært der, men som jeg tror bare var en utopi. Jeg blir forvirret, jeg blander det virkelige med det ønskelige.
Jeg har en, en som leser bloggen min. Han blir kanskje lei seg nå, det må du ikke bli venn, det må du ikke bli....For i alle mine glade stunder finnes du.
For du skjønner noen tanker trykker meg ned, langt ned. Men jeg kommer alltid opp igjen. Presser meg hardt, men oppover! Samtidig som jeg er svak kan jeg kjenne blodet i årene mine, jeg ser meg rundt og vet at dette er rett. Det er rett at jeg er her, rett at det kjennes vondt. Om ikke jeg hadde følt før, ikke hadde elsket før, da hadde jeg sittet midt i livet uten å ha levd!
Jeg er så glad for at jeg tør å kjenne etter. Da får jeg nyansene i livet og det er kanskje de som gjør meg levende...