Det sitter i veggene

Jeg har en ex mann som burde fått oppløst farskapet til sine to barn. Jeg mener det virkelig. Akkurat nå iallfall. Det er så liten kontakt at poden nå gråter fordi han tror pappa ikke er glad i han. Jeg sier: "Selvfølgelig er han det, han elsker deg, det MÅ du ikke tvile på!" Men handling er så mye mer enn mine ord til han.

Jeg er opprådd nå, vet ikke hva mer jeg kan gjøre. Jeg har snakket med far, og fortalt så forsiktig jeg kan om dette. Forsiktig fordi jeg er redd det skal ha motsatt effekt. "Det virker som om pappa ikke bryr seg om noe lenger," sier gutten. "Han er aldri hjemme sånn at jeg bare kan stikke en tur til han."
Kun på avtalte dager, passer det. Og knapt nok da.
"Vi gjør ikke noe sammen liksom."

Hvorfor er det slik? Selv om man blir skilt og barnet bor i hovedsak hos den ene forelderen, er man mindre foreldre da? Har man ikke lenger en ansvarsfølelse, og et "stille opp instinkt?" Er det greit bare man betaler barnebidrag? Har man gjort plikten sin da? Selvfølgelig ikke, men hvorfor tror han det? Er han mindre glad i gutten sin nå? Hvorfor har gutten vår inntrykk av det?

Selv forstår jeg det ikke! Han har alltid vært en kjærlig far. Snill som få, og oppofrende for barna sine. Noe har skjedd, han virker likegyldig og oppgitt.

Hva skal jeg gjøre med det? Skal jeg forstå det slik at far er i en krise? Skal han i så tilfelle ha erkjennelse på det fra oss?

Jeg kan ikke gi gutten min en farsfigur, en mann, en han kan identifisere seg med.

Nei! jeg kjenner kun at jeg blir sint. Han har ikke bedt om dette. Han er helt uskyldig i alt. Han er et barn!

Vi har snakket om dette, poden og jeg. Både jeg og pappan har kjærester. Da jeg spurte han hvordan det kan ha seg at det er greit at jeg har det, men at det er så vanskelig at han har det var svaret ganske enkelt: "Pappa gikk fra oss pga henne. Det gjorde ikke du."

Det sitter i veggene....

Å være i virkeligheten

Tiden leger alle sår.. det tror jeg også egentlig. Nå er det 1 år og 4 mnd. siden jeg gikk rundt og blødde fra store åpne sår. Nå er det en tykk skorpe på. Hva har skjedd i gro prosessen? Vel det gror enda, er ikke ferdig med det, og et arr vil det alltid finnes, men jeg er langt på vei.

En ting jeg tror jeg har gjort riktig er å holde såret åpent. Det har fått veske, verke, gro og blitt åpnet igjen. Stadig litt mindre, men allikevel. Sterke modige voksne har jeg hatt rundt meg, og "små" redde mennesker har jeg måttet være sterk for. Begge deler har gjort meg godt i alt dette.

Det er så fint å sitte her i dag og kunne skrive om dette. Oppsummere så langt liksom. Hadde jeg satt opp en progresjon plan på dette, hadde den nesten sett ut som virkeligheten ble tror jeg. Mulig jeg hadde en også..... bare ikke skriftlig. Selv om det har vært tøft og jeg innimellom trodde jeg skulle gå fra forstanden i håpløshet, sorg og sinne, har jeg liksom tatt bevisste skritt videre.

Men jeg har hatt så mye å være glad for, og sååå mye å miste at jeg måtte holde på forstanden. Jeg fatter ikke hvor vi mennesker henter styrke fra. Overlevelsesinstinktet er så stort kanskje spesielt fordi man har mennesker rundt seg som man er så glade i. Som man vet trenger en. Kan det være derfor? Hva skulle skjedd med mine etterkommere om jeg ikke hadde klart å klore meg fast i virkeligheten?

Jeg er ikke unik på noen måte. Er ikke uerstattelig som person verken som medarbeider, nabo eller venn. Ikke som kone eller kjæreste heller. De fleste av oss kan byttes ut og blir, om ikke glemt, så ganske difuse etter en tid. Men jeg er helt unik som datter for mine foreldre og som mor for mine barn. Uerstattelig også for søsken og besteforeldre.Vi snakker om kjøtt og blod.

Heldigvis finnes det noen mennesker som blir ved en uansett. Som ikke viker for det som skremmer. Jeg ønsker å være et slikt menneske.

Små mennesker og ting

Ting er jeg ferdig med. Små mennesker derimot.... Det lille menneske skulle flytte halvparten. Hvordan flytter man halvparten egentlig? Uansett, slik skulle det ikke gå.

Lojalitet er en flott egenskap tenker man sånn i det daglige. Jeg tenker ofte på hvor viktig det er i arbeidslivet f.eks. Det kan være i forhold til å føle at kollegane (innimellom:) følger opp avtaler vi har bestemt. Jeg forventer også at de ansatte skal være lojale mot arbeidsplassen sin og mot meg som deres leder, og oppover i systemet. Akkurat som min sjef forventer det av meg. (Man bør fortjene det kanskje, men det er en annen greie) Men et barn derimot. Å være vitne til at han sliter så med lojaliteten ovenfor begge oss stupide foreldre, er hinsides vondt å se.
Når den ene spør: "kunne du tenke deg å være mer sammen med meg gutten min!"
Gutten svarer så klart ja. Og hadde antakeligvis svart ja om det var faen sjøl som hadde spurt dersom de var nært beslektet. Skjønner? !
"Kanskje du vil bo halvparten hos hver?"
"Ja...."

I ukene som fulgte var det mye tårer i øynene og frustrasjon hos 13 åringen. Jeg klarte ikke å finne ut hvorfor. Vi forberedte oss mentalt både han og jeg på at hjem nå skulle bli to steder. Det var det jo fra før også, men nå skulle det allikevel bli litt annerledes.

Så liksom eksploderte luften i det 18 åringen sier: "du mamma, han vil ikke flytte! "
Gutten hadde åpnet seg for storesøster og fortalt at han ville bo "hjemme", men ville være mer sammen med pappan sin. Kunne han ikke jobbe litt mindre, være mindre med sin nye kjæreste og mere med han?

Herregud dette måtte jo fortelles. Hvem skulle si dette til far?? Det måtte jo bli meg. Som jeg gruet meg. Følte at jeg slo under beltet liksom. Hva om han trodde dette var noe jeg hadde kokt sammen liksom? MEN gi mannen du har delt de siste 18 årene med litt kredd a dø!

Mannen kastet seg rundt, ordnet med jobb og antall timer de dagene han har sin sønn. Ingen sure miner, ingen beskyldninger, ingenting.

Jeg er så glad jeg fikk greie på hva som foregikk inne i det fine hodet! Det håper jeg pappan er også. Det er tross alt små mennesker det handler om.
Og vi elsker dem!

Sluttstrek

Ting er delt og alt i orden? Joa det kjennes slik. En deilig følelse egentlig. Nå er det bare en ting igjen, sette navnet sitt på et papir. Så er det over. Over har det jo vært lenge, men offisielt over. Sånn helt på ordentlig! Da lurer jeg bare på hva som skjer videre. Et år har gått, masse har skjedd. Jeg har lært mere om meg selv i løpet av den tiden enn noen gang før tror jeg. Livet gikk videre. Ingen døde, bare nesten. Noe våknet opp, ikke bare nesten. Rart! Når jeg sier jeg har lært mye om meg selv, har det samtidig dukket opp dobbelt så mange spørsmål. Spørsmål jeg aldri før har stlit. Lette og vanskelige spørsmål. Glade og skremmende svar. Spørsmål som fortsatt henger i luften. Noen må jeg grunne lenge på, andre får jeg nok aldri svar på. Det gjør ikke noe. Det viktigste er kanskje at jeg tør å stille dem?

Veien videre kan man ikke spå, ei heller grunne så mye over. Det som skjer det skjer. Eller ihvertfall nesten. Jeg tror man i noen grad kan styre og velge. Velge bort og velge inn. Noen valg er kloke og veloverveide, andre spontane og levende. Jeg har gjort et par av de siste, det er jeg veldig glad for. Jeg har også tenkt nøye på ting og tatt superviktige og skremmende avgjørelser. De er også vanvittig gode å tenke på.

Å si farvell til et halvt liv er ikke lett. Umulig er det også siden det er så mange spor og tanker som leder meg dit jeg var hele tiden. Men det er kanskje lettere og si velkommen til det nye. Det ukjente og urørte. Jeg vil ikke glemme, men heller ikke pines i det som var. Jeg vil bare minnes, og gledes over det nye.

Velkommen dagen!

Oppgjøret

Sitter her i morgensolen. Kaffe og pc er en god blanding. Poden er sendt avgårde på skoletur. Det er fredelig, fuglesang, og ellers helt stille. Leser aviser, snuser på blogger og venter på at kl. skal bli jobbtid. Søvnen ble kort i natt. Dagen blir nok lang. I dag skal vi dele. Dele ting og små mennesker. Halvparten hit og halvparten dit. Hva vil du ha? Hvem vil du ha? Når vil du ha det? Skal det selges? Hva med arven, arven til barna? For en smørje! Hva fikk vi av hvem? Var det du eller jeg som fikk dette? Et felles liv deles i biter. Det skal gjøres rettferdig. RETTFERDIG! Ja det bildet fikk du, det er jeg så glad i. Det henger over pianoet, det fikk jeg av deg. Skal du ha det tilbake? Hvem får hvem når? Hvem taper og vinner? Ting og små mennesker skal deles....

Neida

Nå har forslaget kommet, det jeg har fryktet er i ferd med å skje. Pappa vil ha sønnen sin halv tid.
Jada, jeg vet det er en menneskerett/plikt å være med barna sine.
Jada, poden vil det også.
Jada, det er flott for gutten.
Jada, det er ikke noe uvanlig.
Neida, jeg skal ikke krangle.
Jada, jeg har det helt jævlig.

Det underlige livet

I dag var han her. Han hadde noe praktisk han måtte ordne med meg. Vi satt på verandaen, det var et fantastisk vær. For første gang dette året spurte han meg hvordan jeg hadde det. Jeg begynte å gråte! Det var helt surrealistisk. Plutselig begynte han å be om unnskyldning for de siste månedene. Prøvde å forklare hvorfor han hadde vært som han hadde. Han strøk meg på kinnet og tørket tårene mine. Jeg spurte om han var lykkelig nå? Han svarte at det var han, med kun en strek. Jeg tok meg sammen og vi pratet om barna, om vennene våre, om sommerplaner og hva som skjer i familiene våre. Kan det være mulig? Mulig at vi kan få dette til å fungere? Være venner, ta vare på hverandre og det vi fortsatt har felles? Det er lettere å være sint. Mer befriende på en måte. Lettere når han er dum. Når han er snill husker jeg så mye.... det er ikke godt selv om minnene er gode. Det gjør bare vondt. Men jeg tør å være i det vonde, jeg tør å kjenne på savnet. Savnet av familielivet, en slags trygghet....som burde vært der, men som jeg tror bare var en utopi. Jeg blir forvirret, jeg blander det virkelige med det ønskelige.
Jeg har en, en som leser bloggen min. Han blir kanskje lei seg nå, det må du ikke bli venn, det må du ikke bli....For i alle mine glade stunder finnes du.
For du skjønner noen tanker trykker meg ned, langt ned. Men jeg kommer alltid opp igjen. Presser meg hardt, men oppover! Samtidig som jeg er svak kan jeg kjenne blodet i årene mine, jeg ser meg rundt og vet at dette er rett. Det er rett at jeg er her, rett at det kjennes vondt. Om ikke jeg hadde følt før, ikke hadde elsket før, da hadde jeg sittet midt i livet uten å ha levd!
Jeg er så glad for at jeg tør å kjenne etter. Da får jeg nyansene i livet og det er kanskje de som gjør meg levende...

Om å hilse pent

Hva gjør man når man må hilse på et menneske man vet man ikke fordrar? Skal man smile pent, komme med lanken og si: "Ja, jeg får hilse på deg da" Kanskje man kan klemme så hardt i handa at det gjør vondt hos den andre? Eller man kan legge en spytteklyse i håndflaten før man rekker den fram? Tips tas i mot med takk. Denne 17. mai blir nemlig ganske spesiell. Jeg blir nødt til å treffe et menneske jeg må forholde meg til framover. Jeg trenger ikke vær glad i henne, tenger ikke ha noe med henne å gjøre i det hele tatt egentlig. Men poden bør se at mamma er voksen og trygg i denne situasjonen. Jeg kommer nemlig til å få høre om henne og hva de gjør sammen og sånn. Jeg må smile og si ting som: "så hyggelig da!" eller "ja, det var sikkert kjempefint" eller "så fint at hun baker så god sjokoladekake!" Kjenner at jeg gruer meg i hele kroppen, men jeg tror sikkert jeg oppfører meg sivilisert, det gjelder og holde seg samlet, sørge for at det er samsvar mellom det man sier og de vibber man sender ut, samt at kroppsspråket bekrefter sånn noenlunde det som kommer ut av truten. Huff! Masse å huske på, men viktig! Hva gjør man ikke for andre...? !! :)

Bare en gnagende følelse

En ny dag med herlig sol. Poden er med en kompis, og jeg kan bare sitte og være.... Stort herlig hus, deilig veranda som bader i sol. Venner som ble, selv da "sjefen" gikk. Det er virkelig mye å være glad for. En bra jobb med flotte kolleger. Spennende samtaler med en spesiell. To flotte barn som elsker mamman sin. Naboer som varsler når baklyset på bilen ikke virker :)og som sender meld. kl. 02.00 for å høre om jeg er våken og vil komme på nachspiel... ler... Jo jeg har det bra. Det er bare dette ene, denne gnagende følelsen jeg får hver gang jeg må snakke med han. Jeg har alt jeg ønsker (sånn ca.) bortsett fra ro, ro i sjelen.

hva gjør man når ex´en truer?

Forteller deg hver dag at livet er et helvete fordi pengene ikke strekker til. Forteller at det er lett med selvmord, forteller at du er en bitch!! Bare fordi han skrev under på et papir han anger på.... Hmmm... Det var han som gikk, pga ei ny dame... pga spilleavhengighet, pga stoooor gjeld... Det er straks et år siden, men han blir ikke ferdig.... selv med dama godt ved sin side blir han ikke ferdig!! Jeg fatter det ikke!! Jeg vil bare være i fred. I fred med barna og mitt eget liv. Er det for mye forlangt?