1 åringen kommer

Jeg kjente en gjeng med 1 åringer. De kom her i fjor med hele sin kropp, og med alt de kunne. De hadde smokker og kluter, vogner og bleier. De kom med hår og uten. En hadde oppstoppernese, en hadde smilehull. Alle hadde de engstelige foreldre som lurte felt på hvordan dette skulle gå.

Hvordan kan dere vite hva barnet mitt trenger? Hvordan kan dere trøste og gi omsorg for så mange små? Tuva skulle rugges i søvn, Petter trengte bare å legges. Silje skulle ha sutt og bamse, mens Teodor brukte totten. Informasjonen og spørsmål kom som mitraljøse skudd. Vi noterte det vi hørte, noe på papir og noe i hodet. Litt i magen og litt på erfaring. Knaggene hentes frem og refleksjonen startet.

Foreldre og barn dekket gulvflaten. Noen barn tok vaklende skitt helt bort til den lille sklia. Andre satt tause på pappas kne og bare tittet på alle de andre. Døren ut til det store kjøkkenet var stengt. Det var bare oss her inne i den lille verden hvor barna bare var 1-2 år.

Etter et par dager gikk foreldrene. De skulle på jobb eller skole. De ba oss innstendig om å ringe om det "var noe" og jeg kunne se et par som felte noen tårer. Jeg prøvde å trøste, sa jeg forsto at dette var vondt. Spesielt for de foreldre hvis barn gråt når de gikk.

Om de hadde vært fluer kunne de sittet på veggen. Observert hvordan barna deres hadde mange språk. At de gjennom sin 1 årige kompetanse i å leve kunne peke, og gjøre bruk av ulike lyder. De kunne danse og male med fingrene. De gråt og de lo. De ble forskrekket når koppen deiset i gulvet, og de lo når sidemannen klappet i hendene. Alt dette vet foreldre om sine barn mens vi måtte lære på nytt hver enkelt å kjenne. 1 åringen visste at vi ikke var mamma, han merket at vi forsto annerledes en de han tidligere hadde kjent. Vi tilpasset hverandre. Ingen av oss er så gode som mor og far eller de andre nære.

Men i timene hos oss var vi gode nok der og da. Det er bare i barnehagen gleden over hoderisting kan toppe dagen: Frøken Tuva ristet innstendig på hodet, det så Teodor og ristet han også. 9 småbarn satt på tripp-trapp stolene sine med små brødskiver på tallerkenen og ristet på hodet. Sånt blir det latter av og latter vil ha mer.

Gjennom dagene ble vi kjent. Kjent med små mennesker som gav tegn på forskjellige måter.

Gledeshylet når pappa dukket opp kl. 16 kan ikke misforstås. HAN HAR KOMMET!! Klemmen og ofte gråten over at pappa endelig var såå nære er det bare foreldrene som kjenner.

Denne 1 åringen, kom til barnehagen hver eneste dag. Med regntøy og gummistøvler i shorts og solhatt. Noen dager var han i toppform, andre dager ikke i fult så toppform, men alle dager kom han med full styrke, med hele seg, med sine hundre språk og tok meg med storm.

I dag er de 2, og hilser på de nye. De smiler og tar de i handa. Leier de forsiktig bort til den lille sklia. Viser de puttekassa som de kjenner så godt. Nervøse foreldre sitter på gulvet og ser på barna sine. Jeg noterer meg hva de sier. Trøster og nikker og tenker at jeg i år igjen skal grunne mye over hva jeg kan gjøre for disse at disse små menneskene skal ha det så bra som de kan her hos oss...