Jeg undres

Livet er en berg og dalbane sies det. Det ene øyeblikket kjenner man det gå oppover, og så, GABOOM! ned. Dette tror jeg ikke jeg er enig i. Men om det er slik lurer jeg på om det er mulig å unngå dette på noen måte?

Personlig liker jeg ikke berg og dalbaner i det hele tatt. Oppover burde være greit, det går stille og det kiler i magen. MEN kilingen er ekkel på en måte fordi jeg vet hva som kommer så fort jeg har nådd toppen. I det vognen har nådd topppunktet gjør det bare vondt. Derfor har jeg kjørt berg og dalbane bare en gang i mitt liv og siden skydd det som pesten.

Det som er med livet er at man jo forventer å være der opp på toppen en stund liksom. Fortsette å sveve på en måte. Det kiler ikke ekkelt i magen på turen oppover fordi man tror ikke det kommer en sånn styrt.

Noen ganger får man være der oppe lenge. Oftest merker man ikke at man er på nedovertur en gang før man er helt nede liksom. Men da går det heller ikke så fort oppover igjen. Sakte klatrer man ved egen hjelp oppover. Man sitter slettes ikke i en vogn og bare slapper av, og blir trukket opp av andre.

De "turene" i livet som er mer like en dalbane, hvor smellet kommer plutselig er det kanskje når "lykken" kommer lettkjøpt? Når den bare dukker opp helt uventet kanskje og tar deg med storm. Kan hende... "Ta med storm" er jo et annet ordspill som man godt kan dvele ved. Høres berusende ut, men kan umulig være det, siden en storm er så ødeleggende.

Hva lurer man ikke på en onsdag ettermiddag.. :)