Ingen igjen...

Tristere blir det ikke her nå. Nyd`li er også død. Vi fant henne bak garasjen til naboen. Hun var syk stakkars venn. Det var nok derfor ungen hennes døde også. Tenk at jeg ikke så det med det samme!! Men når kattungen døde, gikk hun ut. Hun kom aldri tilbake igjen, det er 11 dager siden. Nå er hun død, og barna og jeg sørger. Den ene på 13 ropte: "jeg har hatt henne hele livet" og det er jo sant, ikke rart han gråter. Da spiller alder ingen rolle.

Men smuler er ikke gøy!

Hverdager kan være fine! De kan tilbringes på forskjellige måter. En måte er i sengen. Der kan man enten bare ligge helt stille, eller man kan være veldig aktiv. Sove og lese går også helt fint. Man kan være alene eller flere. Man kan le der, eller gråte. En skvett eller i bøtter. Samtaler i mørket passer definitivt godt i sengen. Varme sultne kropper finner hverandre fortest der også. Kaffe i sengen er godt. Noen dager er det simpelthen best å bare bli værende....

Medmennesker

Jeg har en fantastisk venninne! Hun er av typen, fortell....!!
Hun liker å lytte, kommentere, utdype, begrunne, gruble, reflektere og undre.
Hun er opptatt av løsninger, men hun vil du skal finne dem selv.
Hun liker å stille spørsmål som ikke har konkrete svar.
Hun liker kaffe, på kanne.
Hun tenker høyt, relativt ofte.
Hun er sterk, hun er blåøyd, hun kan ri
-og hun er en utrolig dyktig leder.
Hun liker å sitte med bena i sofaen, hun har strikket mange kofter.
Alt som er vanskelig lærer hun av, alt som er håpløst snur.
Hun elsker bøker og blar ofte i dem.
Hun samler på papirer i hyller, permer, og på skrivebordet.
Det hender hun har briller på, men som oftest glemmer hun at hun ser dårlig.
Hun ler utrolig mye.
Det hender hun gir meg kort med gode sitater.
Hun kommer når jeg trenger henne.
Jeg er der når hun trenger meg.
OG, jeg holdt på å glemme, vi drikker øl og spiser boller :)
Takk A-G

Sorg

Lillepus er død. Jeg hadde mistanke om at denne lille krabaten ikke skulle klare det. I går kveld var den så svak. Mamman hadde kommet tilbake, etter to døgn borte, i mellomtiden hadde jeg gitt den tillegg på flaske. Så forsvant mamman igjen og var borte i 24 timer. Jeg flasket så godt jeg kunne. Lillepus krøp på meg og sovnet i halsgropen min.I går ettermiddag kom mor tilbake og de lå sammen på kottet. Moren virket ganske utmattet, det er tydelig at hun ligger på en gård heromkring, for hun har halm og flis i pelsen når hun kommer innom. Jeg tenkte at hun ikke hadde mere melk. Prøvde å klemme på puppene men det kom ikke noe ut. Lillepus lå liksom bare der og pep svakt. Da jeg tok henne opp gjorde hun ikke noe motstand, men la seg i hånden min... hun pustet så svakt.
Skulle det være sånn? Jeg lurer så ille på om det var fordi lillepus ikke skulle leve at moren gikk, eller om hun er død nå fordi moren gikk?

Tidlig i dag gikk jeg opp for å se til dem.... da lå den lille kattungen borti et hjørne, den var død...
Jeg hadde ikke lyst på kattunge egentlig, men dette var utrolig trist. Poden er hos pappan sin, og jeg gruer meg til å fortelle det til han. Lillepus ligger nå på en hvit klut i en liten eske. Vi må nok begrave den i hagen...

Alene i verden

Lille Grynet er for tiden helt uten sin mamma! Hun forsvant da hun skulle ut en tur her om natten. Jeg snakket med dyrlegen og han trodde hun hadde gått ut for å føde resten av kullet sitt. Det er snart to døgn siden og jeg våker om nettene, og reiser hjem fra jobb for å mate den lille. PHU... det er slitsomt. Men det går foreløpig greit. Den er god da :) der den kaver omkring på meg og leter etter pupp. Den er blitt flinkere nå til å ta flasken, men jeg er liksom ikke sikker på om den får i seg det den skal. I natt, da jeg endelig sov litt, har mamman tydelig vært her. Jeg så spor etter henne på verandaen. Typisk!! Nå håper jeg så inderlig at hun kommer i kveld, og at hun blir, så matmor kan få ro og ikke minst den lille kan få lære katteting av mamman sin.

24 timer gammel

Her er det nye tilskuddet på vår lille stamme :) Kom i går! Pusemamman kom med den på verandaen, da var den ikke tørr enda. Hun bar den rett opp i 2. etg. og inn på en bod hvor døren sto på klem. Der ligger de nå da, "Grynet"pupper og koser seg. Ikke helt etter planen dette her for meg men, sånn er det bare, så glad for nurket :)
Vårplanene må kanskje gjøres litt om på, må skaffe kattevakt og greier, det går nok :) Bildene er tatt i stummende mørke med mobil, så de er ikke så bra!

Jeg bare spør

Hurra! Ikke for 17. mai, men for at jeg endelig er tilbake på jobb :) Jo da det er flott å være tilbake etter en 5 mnd. lang rekonvalesens. Men gud så lite kontoret mitt er!! 230 x 330 cm. Ikke mye å rope hurra for det :( MEN det kan jeg faktisk leve med, verre er det med fargene.

Moment 1:
Veggene er knall oransje, og skrivebordene og hyllene er røde!! :) Jeg tuller ikke. Min "føre dette på kontoret" malte det slik. Hun er selv et fargerikt og fantastisk menneske og mener at disse fargene gir energi og glede. Noe jeg ikke betviler. Jobber som en helt jeg når jeg er der. Glad er jeg også, :) men jeg bør roe det ned litt, og driver i disse dager og planlegger oppussing.
Moment 2
Når man jobber i kommunal sektor er det slik noen steder at ting blir utført i rykk og veldig lite napp på en måte. Man trenger en hel masse tekniske duppeditter men man har aldri råd til kjøpe hele pakka, så det flyr av og til en inkompetent vaktmester eller noe som liksom ordner ting!! Kjære vene, det blir bare tull, og reultatet er: 249 ledninger, 38 ekstra stikkontakter, elgamle pc`er som durer, kopimaskiner som virker når de har lyst osv.... Gud hjelpe meg for et slit.

Veggene skal bli dusere og jeg investerer i nye kontormøbler. Det får briste eller bære, budsjettet er lite men disse pengene må jeg bare grave fram. Så, man slenger innom det elektroniske IKEA og finner både møbler og planlegger. Man setter inn mål og begynner å bygge seg et rom. Men hjelp! Hvorfor fungere slike ting så sjeldent? Man bør straks og med en gang ringe sin dataekspert.... :)
Og NÅR skal man få flyttet ut så man får malt? Hvem skal male? Er det meg? Og hvem skal da gjøre min jobb? Vaktmesteren? For han har iallfall IKKE tid til å male! Og hvem skal betale? Og ikke minst hvor skal man flytte hen i mellomtiden? Og hva skjer når man skal tilbake til nyoppusset rom igjen, og ingen vet hvilke ledninger som skal hvor? Jeg bare spør.

Om å hilse pent

Hva gjør man når man må hilse på et menneske man vet man ikke fordrar? Skal man smile pent, komme med lanken og si: "Ja, jeg får hilse på deg da" Kanskje man kan klemme så hardt i handa at det gjør vondt hos den andre? Eller man kan legge en spytteklyse i håndflaten før man rekker den fram? Tips tas i mot med takk. Denne 17. mai blir nemlig ganske spesiell. Jeg blir nødt til å treffe et menneske jeg må forholde meg til framover. Jeg trenger ikke vær glad i henne, tenger ikke ha noe med henne å gjøre i det hele tatt egentlig. Men poden bør se at mamma er voksen og trygg i denne situasjonen. Jeg kommer nemlig til å få høre om henne og hva de gjør sammen og sånn. Jeg må smile og si ting som: "så hyggelig da!" eller "ja, det var sikkert kjempefint" eller "så fint at hun baker så god sjokoladekake!" Kjenner at jeg gruer meg i hele kroppen, men jeg tror sikkert jeg oppfører meg sivilisert, det gjelder og holde seg samlet, sørge for at det er samsvar mellom det man sier og de vibber man sender ut, samt at kroppsspråket bekrefter sånn noenlunde det som kommer ut av truten. Huff! Masse å huske på, men viktig! Hva gjør man ikke for andre...? !! :)

Tilbake igjen

I morgen er det første dag på jobb etter 5 mnd. borte. Jeg grugleder meg. Tiden har jo ikke stått stille selv om jeg har vært borte :) Det blir vanskelig å ta opp trådene igjen liksom, først må jeg jo finne dem(trådene altså.) Min plan er og ganske raskt ha medarbeidersamtaler. Jeg tenker at jeg på den måten får en del nyttig evaluering og oppdatering. Samtidig kan jeg komme til å få en rekke ting jeg må ta tak i... og det skremmer meg litt i forhold til at jeg framover bare skal jobbe 50% Medarbeidersamtaler forplikter jo, og skal følges opp! Vel jeg tar sjansen.... Så det første jeg skal gjøre i morgen, etter å ha vandret litt rundt på huset og snust inn atmosfæren :) er å "tenke ut" et spørre formular. Jeg må finne ut hvilke spørsmål jeg vil ha svar på. Hva som er ønskelig at personene skal reflektere over. Finne ut av hva som er viktig for oss. Hva jeg trenger å vite noe om...Hmmm, kanskje noen der ute som har noen forslag..?
Da tenker jeg på spørsmål som får oss til å samtale... ingen gitte svar, men et slags tankespinn...

Så mye igjen

Jeg har så mange bøker... som jeg ikke har lest.
Jeg har så mange noter... som venter på å bli spilt.
Jeg har så mye musikk... som jeg lengter etter å høre.
Snart.... snart

"...en bok lages ikke ved at setninger blir lagt etter hverandre,men av setninger som bygges til bueganger og katedraler..."

Virginia Woolf

"But then there's a moment like tonight, a profound and transcendent experience, the feeling as if a door has opened, and it's all because of that instrument, that incredible, magical instrument."
Diane Frolov and Andrew Schneider

Blind vold?

Jeg leste en artikkel i barnehagefolk fra 1995. Som nå, var vi også da opptatt av barn og mobbing. Mediene hadde vært opptatt av dette temaet noen måneder. Debatten hadde ført til avisoppslag på nokså varierende nivå. Her kommer et av de sterkeste.

"Blind vold i barnehagen" skriver en avis i et større oppslag. Jounalisten kunne fortelle om en grusom episode i en barnehage der det "svartnet fullstendig" for en treåring. "Da han ikke fikk det som han ville, hogg han tak i en jente på to og bet henne av all sin kraft i armen." Noen dager senere var en annen tre åring på ferde i samme barnehage, "en av de mest agressive i barnehagen" "Plutselig kom hun fykende inn i et rom der ei tulle på ett og et halvt satt på gulvet og puslet med legoklosser. På få sekunder ble minstejenta angrepet bakfra og revet i gulvet med et dunk."

Ja her får man frysninger. For noen barn! De både biter og river hverandre overende!
Informanten er selvsagt anonym, en mannlig styrer, og han er "sjokkert over voldsutviklingen i barnehagen." og inntrykket hans er at stadig flere små barn har atferdsvansker. Flere andre anonyme førskolelærere denne journalisten har vært i kontakt med kan bekrefte det samme.

At en journalist tror det er et nytt fenomen at tre åringer biter er en ting, men kjære vene, at yrkesgruppen førskolelærer bidrar til folkeopplysning på dette nivået er vel mer betenkelig!!

Litt tuss

Oppglødd og full av barnslig iver stor jeg opp i dag tidlig. I dag var dagen!! Endelig var den her! Jeg gjorde mine plikter fort og med et smil i hjertet. Tok noen viktige telefoner, ordnet med det som gjør at dette går. Ventet på beskjed.....

Sitter fortsatt her, ikke fult så oppglødd men det går. Lurer vel egentlig bare på hva det er jeg holder på med....

Reisefølge

Jeg er så glad i å spille på pianoet mitt! Ingenting er som å sette seg ned og la fingrene flyte over tangentene. I disse månedene som har gått har det blitt mange timer på krakken. Det er noe magisk med disse tonene.... Om jeg er blå eller rød spiller ingen rolle. Men jeg spiller mest når jeg er nede. Spiller helst gamle bruremasjer. De er så flotte! Det var stor festivitas i gamle norge når et bryllup skulle stå hos en storbonde. Melodiene, de flotteste, bærer preg av at det ikke bare var glede denne dagen, men også et vemod ved at jenta skulle forlate sin familie. Ofte flyttet hun langt vekk og de visste at det kunne ta år før de kunne sees igjen.
Bruremarsjene har en dobbelt bunn. De var reisefølge til den største begivenheten i livet, og markerte både vemodet ved å forlate barndomshjemmet og gleden ved å starte et nytt liv.
"Allerede når brura var ferdigpyntet på loftet, slo gjerne trommeslageren en trommevirvel, spelemannen spilte en brureslått og bruresveinen kunne danse den første dansen med brura før hun ble ført ned til gjester og brudgom i stuen. Mange steder var det spesielle slåtter som ble spilt når den ferdigpyntete brura ble ført ned fra brureloftet. De kunne kalles stilleslått, stillelått eller reiseslag og symboliserte at brura tok farvel med hjemmet sitt." (kilde:Hio)

Disse slåttene har gått i arv fra læremester til læregut opp gjennom århundreder, kun gjennom øret. Fela var instrumentet, og det er med stor glede og takknemlighet at noen få har blitt arrangert for piano.

Takk

En litt trist morgen

Min x fra mai 06 har definitivt begynt et nytt liv. Gjør det meg noe? Ja det er med stor sorg jeg innrømmer at det gjør det faktisk. Hvorfor? Det er nok mange grunner, noen av dem er egoistiske, noen helt irrasjonelle og noen sitter bare i kroppen som en stor klump i magen. Sammen i 22, gift i 18, det er lenge det. Over halve livet mitt. Så mye flott, to fantastiske barn, masse felles venner, toppen av alle svigerforeldre. Selv om det er mye å være glad for nå, har jeg disse tunge dagene og nettene som gjør meg så usigelig trist. Han har etablert seg med ny dame, det var jo derfor han gikk egentlig, og her sitter mye av min bitterhet selvfølgelig. Noen ganger synes jeg så innmari synd på meg selv... det går heldigvis over sånn rett før poden kommer hjem fra skolen...
De har startet en bedrift sammen. Den åpnet i går og i dag var jeg nede med en bukett og kort med gratulasjoner og lykke til... fra ungene og meg. Hvorfor gjør jeg dette da? For å være storsinnet? For å vise folk og han at JEG KLARER MEG? for å pine meg selv? Jeg vet faktisk ikke... jeg vet bare at det er viktig for min sønn at pappan og jeg har det ok. Det har vert tøft i det siste, med ulmende nesten stilletiende konflikter mellom oss. Det er klart poden merker dette...
Et skismisse oppgjør er tøft uansett tror jeg. Men jeg trodde liksom at vi skulle være siviliserte. Ekteskapet var dødt, det viste da jeg og! Jeg husker jeg tenkte at vi kan faktisk bli nesten bestevenner, for vi kjenner jo hverandre så godt, og har så mange hemmeligheter sammen... ting i personligheten som ingen andre vet om. Men så ble det liksom klart at han hadde mange hemmeligheter som ikke JEG visste om, da ble det egentlig bare trist.

Vel, jeg har hatt det tøft, men også jeg har jo gått videre... jeg har ny jobb bl.annet. Jeg har beholdt det flotte huset, og jeg har funnet et fantastisk menneske som gir meg mye. Hvorfor så trist i dag...? sånn er det bare, ikke noe å lure på det. Og så vet jeg jo at det går over... og at det kommer igjen, det må bare få ta den tiden det tar...

Skrive lister.... kvinner og menn

Jeg kjenner en nusselig mann. Han er litt rar og fryktelig søt. Kan man forresten si fryktelig søt?? Da jeg snakket med han på telefonen i kveld hadde han mange tanker om hvordan jeg kunne få orden på livet mitt. Jeg nevner i fleng: oppsøke psykolog, teste ut primalskriket i en øde skog, skjelle ut eksen, si nei til venner eller lage lister over ting jeg må gjøre! Det siste er noe som tydelig fasinerer den nusselige, og jeg skal se om jeg får testet det ut.

Listen er i og for seg grei å skrive, men jeg er ikke sikker på om jeg får gjort noe av det som står på den. Jeg har nemlig et stort problem, jeg roter så veldig. Eller det vil si jeg rydder ikke! Fikser liksom ikke å holde orden på noen ting for tiden. Dessuten eier jeg ikke noen sånne "systematiker gener", de var nok allerede lovet bort til et nusselig barn som skulle komme to år etter meg.
Listen bør ha overskrifter i en farge, og underpunkter i en annen. Det bør være masse underpunkter for da slipper man å gjøre så mye før man kan begynne å krysse av for hva man har gjort. Dette bør for øvrig også gjøres i en tredje farge for da ser man så godt hva man er ferdig med. Vel og bra, men man ser også da veldig godt hva man har ikke er ferdig med, altså mener jeg at denne metoden kanskje ikke alltid holder hva den lover. Men for all del jeg skal se om den funker. Hvorfor det, lurer jeg litt på? Jo fordi jeg til vanlig jobber mye med å gi andre veiledning og jeg liker jo at de prøver ut mine eventuelle forslag før de kastes over bord. Dessuten er jeg god på handlelister og sånne "pakke til ferie" lister, de har vist seg å være nyttige både når det gjelder økonomi og glade familiemedlemmer som har fått alt med seg på turen!

En annen ting jeg kom til å tenke på nå er mannens trang til å alltid løse alle problemer. Skulle ønske jeg var sånn! Jeg liker ofte bedre bare å være i dem jeg:) La de bare ligge der liksom, og ruge seg store og uoverkommelige. Da hender det ofte at jeg i stede begynner å gråte fordi de er så store. Da løper jeg kan hende til en venninne eller min kjære søster for å snakke enda mer om dem så suller vi oss inn i elendigheten og trives med det. Kjære vene, det er da man skulle ha vært mann, tatt alle sprangene i livet på strak arm og løst opp i flokene mens knutene var små!:)
Eller som noen også gjør, stikke hodet i sanden så blir de borte! Ikke snakke om dem med noen, aldri, det er visst også en løsning har jeg sett. Ikke godt å vite hva som er best kanskje, men det hjelper å tenke på at man sponser en hel yrkesgruppe til livets opphold bare fordi man ikke helt klarer og kombinere disse måtene og løse dagliglivet små og store hendelser på.