Jeg vet hva det er

Tomheten.
Den melder seg innimellom, som nå.
Kan den unngås?
Neppe
Eller kanskje?
Om jeg gjorde noe med det, men det gjør jeg jo ikke.
Ikke akkurat nå.

Jeg vet det er lengselen.

Det sitter i veggene

Jeg har en ex mann som burde fått oppløst farskapet til sine to barn. Jeg mener det virkelig. Akkurat nå iallfall. Det er så liten kontakt at poden nå gråter fordi han tror pappa ikke er glad i han. Jeg sier: "Selvfølgelig er han det, han elsker deg, det MÅ du ikke tvile på!" Men handling er så mye mer enn mine ord til han.

Jeg er opprådd nå, vet ikke hva mer jeg kan gjøre. Jeg har snakket med far, og fortalt så forsiktig jeg kan om dette. Forsiktig fordi jeg er redd det skal ha motsatt effekt. "Det virker som om pappa ikke bryr seg om noe lenger," sier gutten. "Han er aldri hjemme sånn at jeg bare kan stikke en tur til han."
Kun på avtalte dager, passer det. Og knapt nok da.
"Vi gjør ikke noe sammen liksom."

Hvorfor er det slik? Selv om man blir skilt og barnet bor i hovedsak hos den ene forelderen, er man mindre foreldre da? Har man ikke lenger en ansvarsfølelse, og et "stille opp instinkt?" Er det greit bare man betaler barnebidrag? Har man gjort plikten sin da? Selvfølgelig ikke, men hvorfor tror han det? Er han mindre glad i gutten sin nå? Hvorfor har gutten vår inntrykk av det?

Selv forstår jeg det ikke! Han har alltid vært en kjærlig far. Snill som få, og oppofrende for barna sine. Noe har skjedd, han virker likegyldig og oppgitt.

Hva skal jeg gjøre med det? Skal jeg forstå det slik at far er i en krise? Skal han i så tilfelle ha erkjennelse på det fra oss?

Jeg kan ikke gi gutten min en farsfigur, en mann, en han kan identifisere seg med.

Nei! jeg kjenner kun at jeg blir sint. Han har ikke bedt om dette. Han er helt uskyldig i alt. Han er et barn!

Vi har snakket om dette, poden og jeg. Både jeg og pappan har kjærester. Da jeg spurte han hvordan det kan ha seg at det er greit at jeg har det, men at det er så vanskelig at han har det var svaret ganske enkelt: "Pappa gikk fra oss pga henne. Det gjorde ikke du."

Det sitter i veggene....

I siste liten

Jeg burde skrive ferdig den årsplanen jeg skal levere ferdig trykket i x antall eksemplarer førstkommende onsdag. Jeg undres stadig på hva det er som gjør at jeg alltid er i siste liten. Det føles som om jeg er født for sent på en måte. Ja, det har vært travle tider, og noe av det har skylden denne gangen, eller? Det skjer jo alltid! Selv om jeg har tid gjør jeg mer enn gjerne andre ting. Viktige eller unyttige spiller ingen rolle. Hvorfor er det slik? Best under press, ja da, klisjé
deluxe! Presset bør komme NU! Ellers rekker jeg det aldri!

Klining og kviser

Jeg har det med og stadig befinne meg på ferge over fjorden mellom Engelsviken og Tønsberg. Vanligvis er disse turer rolige og helt anonyme. Jeg sitter som regel med en bok eller jeg dupper litt av. Denne gangen hadde jeg hverken bok eller fikk sove. Noe fanget nemlig oppmerksomheten min. Først bare som en skygge i øyekroken. En av guttene som jobber ombord var ny for meg og jeg registrert at han sikkert hadde kjæresten sin med på jobb for han var borte og nusset på en jente som satt der. OK tenkte jeg så søtt da.

Men når billetten var løst inn og folk hadde satt seg, la han seg i fanget hennes. Der startet de en spyttdelingsgreie sånn rett i øynene på meg! Da var det ikke så fryktelig søtt lenger syntes jeg. Nei, jeg får prøve å sove litt her tenkte jeg og lukket øynene. Men det gikk liksom ikke. Jeg MÅTTE titte opp og da var det nye stunt som ventet. Nemlig kviseklemming. Begge to drev å klemte ut innhold fra huden i ansiktet på hverandre! Hva var dette for noe???

Ante virkelig ikke at 40 minutter kunne vare så leeenge!

Å være i virkeligheten

Tiden leger alle sår.. det tror jeg også egentlig. Nå er det 1 år og 4 mnd. siden jeg gikk rundt og blødde fra store åpne sår. Nå er det en tykk skorpe på. Hva har skjedd i gro prosessen? Vel det gror enda, er ikke ferdig med det, og et arr vil det alltid finnes, men jeg er langt på vei.

En ting jeg tror jeg har gjort riktig er å holde såret åpent. Det har fått veske, verke, gro og blitt åpnet igjen. Stadig litt mindre, men allikevel. Sterke modige voksne har jeg hatt rundt meg, og "små" redde mennesker har jeg måttet være sterk for. Begge deler har gjort meg godt i alt dette.

Det er så fint å sitte her i dag og kunne skrive om dette. Oppsummere så langt liksom. Hadde jeg satt opp en progresjon plan på dette, hadde den nesten sett ut som virkeligheten ble tror jeg. Mulig jeg hadde en også..... bare ikke skriftlig. Selv om det har vært tøft og jeg innimellom trodde jeg skulle gå fra forstanden i håpløshet, sorg og sinne, har jeg liksom tatt bevisste skritt videre.

Men jeg har hatt så mye å være glad for, og sååå mye å miste at jeg måtte holde på forstanden. Jeg fatter ikke hvor vi mennesker henter styrke fra. Overlevelsesinstinktet er så stort kanskje spesielt fordi man har mennesker rundt seg som man er så glade i. Som man vet trenger en. Kan det være derfor? Hva skulle skjedd med mine etterkommere om jeg ikke hadde klart å klore meg fast i virkeligheten?

Jeg er ikke unik på noen måte. Er ikke uerstattelig som person verken som medarbeider, nabo eller venn. Ikke som kone eller kjæreste heller. De fleste av oss kan byttes ut og blir, om ikke glemt, så ganske difuse etter en tid. Men jeg er helt unik som datter for mine foreldre og som mor for mine barn. Uerstattelig også for søsken og besteforeldre.Vi snakker om kjøtt og blod.

Heldigvis finnes det noen mennesker som blir ved en uansett. Som ikke viker for det som skremmer. Jeg ønsker å være et slikt menneske.

Så slo jeg i bordet!

Eller nei, jeg gjorde ikke det. For alt løser seg for snille jenter!
Lærte jeg det da jeg var liten?? Håper ikke jeg lever som jeg lærte iallfall!
Uansett, det løste seg, men ikke for at jeg ble sint eller for at jeg var snill.
Her er det bare kløkt og vidd som gjelder! :)

Nå skal det sies at det ikke var meg som bar denne kløkten og viten, men ei som jobber hos oss. Hun skulle reise på ferie, til syden. Jeg sa ha det fint, kos deg masse og så håper jeg du kommer tilbake til orden i rekkene :)
Da jeg åpnet mailen dagen etter fant jeg følgende meld: "Jeg har en idé! Fikk den i dusjen før vi reiste!" Så kom ideen, og jeg så når den var sendt. Jenta rakk vel nesten ikke flyet pga denne ideen! MEN den var gullkantet!!

Sånn er livet mitt, den ene dagen litt gråblå, og den andre som gull :)

Spinat

Blir man sterk av det?
Er det sånn som i Skipper'n, at man får muskler av spinat?
I så fall skal jeg spise bøtter av det!
Blir man like sterk i hodet som i musklene tro?
I så fall skal jeg spise enda mer.
Blir man rett i ryggen og bratt i nakken også?
I så fall skal jeg spise det til hvert måltid.
Og er det slik at man kan redde andre med sine store muskler, kan man kanskje også redde seg selv?
Undres om man kan bygge seg en mur etter å ha spist bøtter med spinat. En tykk mur som det ikke kan bli merker i. En mur som ingen kan blåse ned. Som ingen kan komme igjennom og som man selv ikke kan komme ut av.

Vil jeg ha det? Nei

Jeg undres og slår i bordet?

På jobb om dagen er det hektisk. Organiserer meg snart til døde! Å være mellomleder er en kinkig posisjon. Man skal liksom tilfredsstille alle i systemet. De som arbeider hos meg forventer seg at jeg lytter til dem og innfrir ønskene deres for året.
Ønsker som: "jeg jobber gjerne sammen med den, men hun og jeg går ikke så godt sammen!"
"Jeg jobber gjerne innenfor dette området, men jeg ønsker helst å ha fridagen min på fredag....!!"

Foreldrene har helt spesielle ønsker for sine barn: (som seg hør og bør men noen er kanskje litt i overkant!)
Hvem de skal gå sammen med.
En har sågar et sterkt ønske om at barnet skal få slippe å gå sammen med et annet barn!
OK liksom... !!

Så har du mine sjefer som forventer at jeg ordner opp selvfølgelig.
Holder meg til mitt stramme budsjett, gjerne sparer!!
Holder servicen på topp og tilfredsstiller kundene og de ansatte.
Presser inn og forlanger!

Søkte veiledning her om dagen og får igrunnen instruksjoner for hva jeg SKAL gjøre.
Jeg gjør som jeg gjør jeg, og på min måte! Jeg trenger bare at noen hører på meg og forstår at jeg strever og hjelper meg å se alternativene. Phu!
("husk å definere behovene dine")

Det er en gruppe som ikke sier noe: BARNA! Ikke klager de, ikke forlanger de.
De går rundt og grubler på ting som vi voksne ikke forstår.
Fortsatt i korte bukser og sandaler. Skrubbsår på kne og skitt i ansiktet.
Lykkelig uvitende om alle planer og organisering som legges og stables rundt dem!
Med fletter og gummibukser ruser de av gårde på trehjulsykkler.

Fant meg selv sittende på et pledd under et tre her om dagen. Tre deilig støvete unger rundt med Pulverheksa i midten. Latter, snakk, snørr og kyss. Joda, det er verdt det!
Jeg bør slå i bordet!

Høye forventninger ga vinger :)
Takk