Hei, går det greit eller?

I helgen var jeg på fest. En artig fest forsåvidt, med god mat og 30 gjester. Vi skålte og hyllet bursdagsbarnet, det var et par artige innslag laget av nære venner også, lo godt flere ganger jeg. Men på en merkelig måte var det bare utenpå. Man tar ikke med seg tungsinn i en bursdag. Man tar det ikke med seg andre steder heller forsåvidt. Ikke på jobb, ikke så ungene ser det, ofte ikke en gang når man er to med en nær venn. Livet skal være enkelt. Alle vet at det er det slettes ikke, men det skal se slik ut, skal det ikke....

Det var mange på festen jeg ikke hadde sett på en stund. Fraser som,
-ja jeg skulle ha ringt.
-jeg skulle ha tatt meg en tur.
-har tenkt på det mange ganger. Videre fraser som:
-du kunne jo komme en tur du også da. Og,
-ja,det er jo så travelt.

"Hvordan har du det da?" "Jo da, det går sin gang det vet du, tar en dag av gangen," og så videre. Føltes til tider som den reklamen "les og få noe å snakk om" fra Dagbladet.
Det er jo sjelden noen vil vite hvordan du egentlig har det. Det blir FOR mye liksom. Det kan komme til å involvere deg, slik at du må gjøre noe for denne personen som du egentlig ikke har plass til.

Det kan kommer fram betroelser som gjør at du kjenner deg igjen også, så må du forholde deg til ditt eget vanskelige liv selv om du har prøvd å la være.

Vel, festen var ok, ble akkurat passe i form, danset både alene og to og to sammen. Hjalp ei som hadde tatt for mye "møllers tran" tror jeg. Gikk ut for litt frisk luft (og en røyk) En der var helt sikker på at han hadde snakket med meg før, jeg var helt sikker på at det hadde IKKE jeg. Klokka ble taxi tid og sengen var bedre enn vanlig....