Jeg undres og slår i bordet?

På jobb om dagen er det hektisk. Organiserer meg snart til døde! Å være mellomleder er en kinkig posisjon. Man skal liksom tilfredsstille alle i systemet. De som arbeider hos meg forventer seg at jeg lytter til dem og innfrir ønskene deres for året.
Ønsker som: "jeg jobber gjerne sammen med den, men hun og jeg går ikke så godt sammen!"
"Jeg jobber gjerne innenfor dette området, men jeg ønsker helst å ha fridagen min på fredag....!!"

Foreldrene har helt spesielle ønsker for sine barn: (som seg hør og bør men noen er kanskje litt i overkant!)
Hvem de skal gå sammen med.
En har sågar et sterkt ønske om at barnet skal få slippe å gå sammen med et annet barn!
OK liksom... !!

Så har du mine sjefer som forventer at jeg ordner opp selvfølgelig.
Holder meg til mitt stramme budsjett, gjerne sparer!!
Holder servicen på topp og tilfredsstiller kundene og de ansatte.
Presser inn og forlanger!

Søkte veiledning her om dagen og får igrunnen instruksjoner for hva jeg SKAL gjøre.
Jeg gjør som jeg gjør jeg, og på min måte! Jeg trenger bare at noen hører på meg og forstår at jeg strever og hjelper meg å se alternativene. Phu!
("husk å definere behovene dine")

Det er en gruppe som ikke sier noe: BARNA! Ikke klager de, ikke forlanger de.
De går rundt og grubler på ting som vi voksne ikke forstår.
Fortsatt i korte bukser og sandaler. Skrubbsår på kne og skitt i ansiktet.
Lykkelig uvitende om alle planer og organisering som legges og stables rundt dem!
Med fletter og gummibukser ruser de av gårde på trehjulsykkler.

Fant meg selv sittende på et pledd under et tre her om dagen. Tre deilig støvete unger rundt med Pulverheksa i midten. Latter, snakk, snørr og kyss. Joda, det er verdt det!
Jeg bør slå i bordet!