Å være i virkeligheten

Tiden leger alle sår.. det tror jeg også egentlig. Nå er det 1 år og 4 mnd. siden jeg gikk rundt og blødde fra store åpne sår. Nå er det en tykk skorpe på. Hva har skjedd i gro prosessen? Vel det gror enda, er ikke ferdig med det, og et arr vil det alltid finnes, men jeg er langt på vei.

En ting jeg tror jeg har gjort riktig er å holde såret åpent. Det har fått veske, verke, gro og blitt åpnet igjen. Stadig litt mindre, men allikevel. Sterke modige voksne har jeg hatt rundt meg, og "små" redde mennesker har jeg måttet være sterk for. Begge deler har gjort meg godt i alt dette.

Det er så fint å sitte her i dag og kunne skrive om dette. Oppsummere så langt liksom. Hadde jeg satt opp en progresjon plan på dette, hadde den nesten sett ut som virkeligheten ble tror jeg. Mulig jeg hadde en også..... bare ikke skriftlig. Selv om det har vært tøft og jeg innimellom trodde jeg skulle gå fra forstanden i håpløshet, sorg og sinne, har jeg liksom tatt bevisste skritt videre.

Men jeg har hatt så mye å være glad for, og sååå mye å miste at jeg måtte holde på forstanden. Jeg fatter ikke hvor vi mennesker henter styrke fra. Overlevelsesinstinktet er så stort kanskje spesielt fordi man har mennesker rundt seg som man er så glade i. Som man vet trenger en. Kan det være derfor? Hva skulle skjedd med mine etterkommere om jeg ikke hadde klart å klore meg fast i virkeligheten?

Jeg er ikke unik på noen måte. Er ikke uerstattelig som person verken som medarbeider, nabo eller venn. Ikke som kone eller kjæreste heller. De fleste av oss kan byttes ut og blir, om ikke glemt, så ganske difuse etter en tid. Men jeg er helt unik som datter for mine foreldre og som mor for mine barn. Uerstattelig også for søsken og besteforeldre.Vi snakker om kjøtt og blod.

Heldigvis finnes det noen mennesker som blir ved en uansett. Som ikke viker for det som skremmer. Jeg ønsker å være et slikt menneske.