Det sitter i veggene

Jeg har en ex mann som burde fått oppløst farskapet til sine to barn. Jeg mener det virkelig. Akkurat nå iallfall. Det er så liten kontakt at poden nå gråter fordi han tror pappa ikke er glad i han. Jeg sier: "Selvfølgelig er han det, han elsker deg, det MÅ du ikke tvile på!" Men handling er så mye mer enn mine ord til han.

Jeg er opprådd nå, vet ikke hva mer jeg kan gjøre. Jeg har snakket med far, og fortalt så forsiktig jeg kan om dette. Forsiktig fordi jeg er redd det skal ha motsatt effekt. "Det virker som om pappa ikke bryr seg om noe lenger," sier gutten. "Han er aldri hjemme sånn at jeg bare kan stikke en tur til han."
Kun på avtalte dager, passer det. Og knapt nok da.
"Vi gjør ikke noe sammen liksom."

Hvorfor er det slik? Selv om man blir skilt og barnet bor i hovedsak hos den ene forelderen, er man mindre foreldre da? Har man ikke lenger en ansvarsfølelse, og et "stille opp instinkt?" Er det greit bare man betaler barnebidrag? Har man gjort plikten sin da? Selvfølgelig ikke, men hvorfor tror han det? Er han mindre glad i gutten sin nå? Hvorfor har gutten vår inntrykk av det?

Selv forstår jeg det ikke! Han har alltid vært en kjærlig far. Snill som få, og oppofrende for barna sine. Noe har skjedd, han virker likegyldig og oppgitt.

Hva skal jeg gjøre med det? Skal jeg forstå det slik at far er i en krise? Skal han i så tilfelle ha erkjennelse på det fra oss?

Jeg kan ikke gi gutten min en farsfigur, en mann, en han kan identifisere seg med.

Nei! jeg kjenner kun at jeg blir sint. Han har ikke bedt om dette. Han er helt uskyldig i alt. Han er et barn!

Vi har snakket om dette, poden og jeg. Både jeg og pappan har kjærester. Da jeg spurte han hvordan det kan ha seg at det er greit at jeg har det, men at det er så vanskelig at han har det var svaret ganske enkelt: "Pappa gikk fra oss pga henne. Det gjorde ikke du."

Det sitter i veggene....