Sitter her og tenker litt. Noen vil si: "slutt med det Smula, det har du ikke godt av!" Men jeg klarer ikke la være :) Jeg lurer på hvorfor jeg alltid blir rammet av: "ja, men tenk om?" tanker. (Altså, jada, nå har du grunn til å være glad, men om du skal være ærlig kommer det ikke til å vare f.eks.) Om noe kjennes bra, og jeg kjenner rusen bre seg i kroppen, kommer dette dumme. Ikke alltid med en gang, men den kommer helt sikkert. Og hvorfor, når jeg er blå, er "ja, men tenk om" tankene forduftet!? Da er det liksom ikke noe "men", da er tanken konstant med null lysning i horisonten... rart...
Uansett, i dag kjennes det nemlig helt vidunderlig, og jeg har en time for meg selv og venter egentlig på "Ja, men tenk om." Den har ikke kommet enda og det forbauser meg nok til å bare måtte skrive om det. Kanskje har jeg tatt feil? Eller kanskje ting er i ferd med å snu...? :) Det hadde jo vært enda mere fantastisk! Tenk å kunne være lykkelig, kjenne på det og godta det. Det kommer ikke noe "om", ikke noe "viss", ingenting! Det kan jo faktisk tenkes. Eller kan det ikke det... for tenk om...
Abonner på:
Legg inn kommentarer (Atom)
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar