Naken

Så utrolig flott! Adjektivenen står i kø i hodet. Snill, omtenksom, nøyaktig, ryddig og ordentlig. Morsom, interessert, kjærlig, omsorgsfull, engasjert og rolig.

Jeg blir rolig. Så trygg på en måte, på meg selv. Jeg har på den beste utslitte kosegenseren min. Og favoritt kosebuksen min. Jeg trenger ikke prestere. Bare være meg.

Selv om meg også er: full jobb, stærsj og glamor om det er påkrevd, er det på en befriende måte jeg bare kan være helt trygg på at her blir jeg sett og verdsatt, helt nakent. Det spiller ingen rolle hva jeg har på, hvordan jeg formulerer meg eller ter meg.

Jeg tenker ofte på hvor mange roller jeg spiller i løpet av en dag. Det er ikke lett og definere hvem som er den riktige meg, for de går så i hverandre.

Når jeg står opp om morgenen hvem er jeg da?

Når jeg vekker barnet mitt og smører matpakke, er jeg meg da?

Når jeg løper rundt på jobb, organiserer, trøster, smeller eller ler, er det meg?

I møte med sjefer, eller nyansatte, når ordflommen av faguttrykk, planer, lover, hjemler spyttes ut av munnen min, er det den riktige meg?

Når jeg kommer hjem og ikke orker lage middag. Kjefter på barnet mitt for rot, kommanderer om ditt og datt, ligger på sofaen og glaner i taket, er det meg?

Når jeg lager god middag tenner lys for barnet mitt og meg, prater rolig og ler sammen med han, er det meg?

Eller på lørdagskvelden, når jeg pynter meg til fest, når jeg blir full, når jeg gråter, når jeg ler er jeg fortsatt meg?

Alt dette er jo meg egentlig, og det har jeg ikke noen problemer med å forstå, men når jeg kommer hit, da er jeg den jeg vil være.

Men dette er jo en selvmotsigelse…? Jeg retter til at da er jeg den jeg elsker å være. Hvorfor blir jeg det akkurat her?

Fordi det er ærlig.

Fordi det ikke er påtatt.

Fordi det ikke er ”lært”

Fordi det kommer fra dypet, det innerste. Behovet for å bli sett og bekreftet oppfylles her, rett foran nesen på meg. Jeg tar, og kjenner på det. Behovet for å gi, gi, gi tilfredsstiller jeg her. Om man ikke får gi, om man ikke har noen å gi av seg selv til, hvem er man da?

Om ingen vil ta imot det du tilbyr da blir du ingen!

”Så takk skal du ha, kjære gud, eller kim du nå va? Du så fant opp dei finaste ting.” (Øyvind Staveland)