Små mennesker og ting

Ting er jeg ferdig med. Små mennesker derimot.... Det lille menneske skulle flytte halvparten. Hvordan flytter man halvparten egentlig? Uansett, slik skulle det ikke gå.

Lojalitet er en flott egenskap tenker man sånn i det daglige. Jeg tenker ofte på hvor viktig det er i arbeidslivet f.eks. Det kan være i forhold til å føle at kollegane (innimellom:) følger opp avtaler vi har bestemt. Jeg forventer også at de ansatte skal være lojale mot arbeidsplassen sin og mot meg som deres leder, og oppover i systemet. Akkurat som min sjef forventer det av meg. (Man bør fortjene det kanskje, men det er en annen greie) Men et barn derimot. Å være vitne til at han sliter så med lojaliteten ovenfor begge oss stupide foreldre, er hinsides vondt å se.
Når den ene spør: "kunne du tenke deg å være mer sammen med meg gutten min!"
Gutten svarer så klart ja. Og hadde antakeligvis svart ja om det var faen sjøl som hadde spurt dersom de var nært beslektet. Skjønner? !
"Kanskje du vil bo halvparten hos hver?"
"Ja...."

I ukene som fulgte var det mye tårer i øynene og frustrasjon hos 13 åringen. Jeg klarte ikke å finne ut hvorfor. Vi forberedte oss mentalt både han og jeg på at hjem nå skulle bli to steder. Det var det jo fra før også, men nå skulle det allikevel bli litt annerledes.

Så liksom eksploderte luften i det 18 åringen sier: "du mamma, han vil ikke flytte! "
Gutten hadde åpnet seg for storesøster og fortalt at han ville bo "hjemme", men ville være mer sammen med pappan sin. Kunne han ikke jobbe litt mindre, være mindre med sin nye kjæreste og mere med han?

Herregud dette måtte jo fortelles. Hvem skulle si dette til far?? Det måtte jo bli meg. Som jeg gruet meg. Følte at jeg slo under beltet liksom. Hva om han trodde dette var noe jeg hadde kokt sammen liksom? MEN gi mannen du har delt de siste 18 årene med litt kredd a dø!

Mannen kastet seg rundt, ordnet med jobb og antall timer de dagene han har sin sønn. Ingen sure miner, ingen beskyldninger, ingenting.

Jeg er så glad jeg fikk greie på hva som foregikk inne i det fine hodet! Det håper jeg pappan er også. Det er tross alt små mennesker det handler om.
Og vi elsker dem!