En litt trist morgen

Min x fra mai 06 har definitivt begynt et nytt liv. Gjør det meg noe? Ja det er med stor sorg jeg innrømmer at det gjør det faktisk. Hvorfor? Det er nok mange grunner, noen av dem er egoistiske, noen helt irrasjonelle og noen sitter bare i kroppen som en stor klump i magen. Sammen i 22, gift i 18, det er lenge det. Over halve livet mitt. Så mye flott, to fantastiske barn, masse felles venner, toppen av alle svigerforeldre. Selv om det er mye å være glad for nå, har jeg disse tunge dagene og nettene som gjør meg så usigelig trist. Han har etablert seg med ny dame, det var jo derfor han gikk egentlig, og her sitter mye av min bitterhet selvfølgelig. Noen ganger synes jeg så innmari synd på meg selv... det går heldigvis over sånn rett før poden kommer hjem fra skolen...
De har startet en bedrift sammen. Den åpnet i går og i dag var jeg nede med en bukett og kort med gratulasjoner og lykke til... fra ungene og meg. Hvorfor gjør jeg dette da? For å være storsinnet? For å vise folk og han at JEG KLARER MEG? for å pine meg selv? Jeg vet faktisk ikke... jeg vet bare at det er viktig for min sønn at pappan og jeg har det ok. Det har vert tøft i det siste, med ulmende nesten stilletiende konflikter mellom oss. Det er klart poden merker dette...
Et skismisse oppgjør er tøft uansett tror jeg. Men jeg trodde liksom at vi skulle være siviliserte. Ekteskapet var dødt, det viste da jeg og! Jeg husker jeg tenkte at vi kan faktisk bli nesten bestevenner, for vi kjenner jo hverandre så godt, og har så mange hemmeligheter sammen... ting i personligheten som ingen andre vet om. Men så ble det liksom klart at han hadde mange hemmeligheter som ikke JEG visste om, da ble det egentlig bare trist.

Vel, jeg har hatt det tøft, men også jeg har jo gått videre... jeg har ny jobb bl.annet. Jeg har beholdt det flotte huset, og jeg har funnet et fantastisk menneske som gir meg mye. Hvorfor så trist i dag...? sånn er det bare, ikke noe å lure på det. Og så vet jeg jo at det går over... og at det kommer igjen, det må bare få ta den tiden det tar...