Jeg kjenner en nusselig mann. Han er litt rar og fryktelig søt. Kan man forresten si fryktelig søt?? Da jeg snakket med han på telefonen i kveld hadde han mange tanker om hvordan jeg kunne få orden på livet mitt. Jeg nevner i fleng: oppsøke psykolog, teste ut primalskriket i en øde skog, skjelle ut eksen, si nei til venner eller lage lister over ting jeg må gjøre! Det siste er noe som tydelig fasinerer den nusselige, og jeg skal se om jeg får testet det ut.
Listen er i og for seg grei å skrive, men jeg er ikke sikker på om jeg får gjort noe av det som står på den. Jeg har nemlig et stort problem, jeg roter så veldig. Eller det vil si jeg rydder ikke! Fikser liksom ikke å holde orden på noen ting for tiden. Dessuten eier jeg ikke noen sånne "systematiker gener", de var nok allerede lovet bort til et nusselig barn som skulle komme to år etter meg.
Listen bør ha overskrifter i en farge, og underpunkter i en annen. Det bør være masse underpunkter for da slipper man å gjøre så mye før man kan begynne å krysse av for hva man har gjort. Dette bør for øvrig også gjøres i en tredje farge for da ser man så godt hva man er ferdig med. Vel og bra, men man ser også da veldig godt hva man har ikke er ferdig med, altså mener jeg at denne metoden kanskje ikke alltid holder hva den lover. Men for all del jeg skal se om den funker. Hvorfor det, lurer jeg litt på? Jo fordi jeg til vanlig jobber mye med å gi andre veiledning og jeg liker jo at de prøver ut mine eventuelle forslag før de kastes over bord. Dessuten er jeg god på handlelister og sånne "pakke til ferie" lister, de har vist seg å være nyttige både når det gjelder økonomi og glade familiemedlemmer som har fått alt med seg på turen!
En annen ting jeg kom til å tenke på nå er mannens trang til å alltid løse alle problemer. Skulle ønske jeg var sånn! Jeg liker ofte bedre bare å være i dem jeg:) La de bare ligge der liksom, og ruge seg store og uoverkommelige. Da hender det ofte at jeg i stede begynner å gråte fordi de er så store. Da løper jeg kan hende til en venninne eller min kjære søster for å snakke enda mer om dem så suller vi oss inn i elendigheten og trives med det. Kjære vene, det er da man skulle ha vært mann, tatt alle sprangene i livet på strak arm og løst opp i flokene mens knutene var små!:)
Eller som noen også gjør, stikke hodet i sanden så blir de borte! Ikke snakke om dem med noen, aldri, det er visst også en løsning har jeg sett. Ikke godt å vite hva som er best kanskje, men det hjelper å tenke på at man sponser en hel yrkesgruppe til livets opphold bare fordi man ikke helt klarer og kombinere disse måtene og løse dagliglivet små og store hendelser på.
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar